søndag 9. mai 2010

Man tager...

Man tager ein note. For eksempel ei messe av Schubert. Rist saman to kor, eit symfoniorkester og nokre solistar. Putt alt saman i ei kyrkje. For eksempel Volda kyrkje.
Ein kjend dirigent varmar opp blandinga, rører og krydrar. Server ein laurdag kveld i samband med Sunnmøre Kammermusikkfestival.

Meir om dei ulike deltakarane på kammermusikkfestivalen kan du finne på artistlista.

Og så kan eg vel nemne at vi har øvd mykje, og eg trur resultatet vart bra. Det er stas å synge i store kor, sjølv om dirigenten stort sett ville ha det svaaaakt heile tida;)Neida, det var lov å synge med litt meir styrke av og til!

Berre ein liten ekstra detalj:) Det er noko heilt spesielt med å site i ei kyrkje og høyre 300 år gammal musikk for strykarar og cembalo. Lyden er rett og slett ulik alt anna!
En Cembalo (uttales: tsjembalo) er et strengeinstrument med klaviatur, selve cembaloen ligner i formen et piano. Instrumentet ble særlig brukt i barokken. En person som spiller cembalo kalles cembalist.

Instrumentet virker som et piano, bortsett fra at en mekanisme gjør at strengene plukkes istedenfor å slås på. Særegent for cembaloet er at tonestyrken ikke kan endres ved anslaget på tangenten.
Tusen takk, Wikipedia:)

1 kommentar:

Judit sa...

Det høres ut som om det var en fantastisk kveld. Og takk for litt voksenopplæring i musikkinstrument:-)Ønsker deg en fin maiuke!